La famiglia Moskvil

Det lønner seg

...å følge den gode stemmen i hodet, enn å høre på den andre stemmen som hvisker deg i øret;

"Ikke gidd, dropp det, du er så trøtt, så gå og legg deg..."

I går morges kjørte jeg Knerten til naturbarnehagen han går i, og så skulle jeg etter planen rett på spinning. Tida gikk i barnehagen og jeg ser til min ergrelse at jeg ikke rekker spinningtimen.

Min mann har sagt til meg maaange ganger at jeg burde ta joggeskoa og løpe i Storås- løypene, hvilket er rett ved barnehagen.

Da fruen hater å jogge har det blitt med den irriterende masingen hans. ;)

Men når tyngdekraften sakte, men sikkert går en i mot så må en gjøre noen grep!

Så der sitter jeg i bilen og får det for meg at; Jommen, jeg skal ta min kjære på ordene og jogge.

 (Og ikke minst følge det jeg har bestemt meg for: Å trene! Ikke sove...)

Litt overrasket over meg selv går jeg ut av bilen og studerer løypekartet.

(Jeg har aldri stått på ski der heller...)

Så drar jeg i gang og etter en stund er jeg litt forvirret, hvor er jeg nå?

Midt i all forvirrelsen og løpingen rundt der i skogen dukker det opp en liten kabeltrommel som ligger henslengt i lyngen.

Yes, den tar jeg med meg!

Den så så liten og nett ut og det skulle da ikke være noe problem å bære den med seg hjem?

Det viser seg at jeg har et godt stykke igjen til bilen, og det er bare oppoverbakker!!!

Omsider kom jeg hesblesende fram til bilen slepende på kabeltrommelen.

Hvis det er noen som har sett meg har de nok fått seg en god latter.

Det så nok ikke riktig klokt ut!!!

Så her er grunnen til mine støle armer i dag, og gode samvittighet i går:

Den er ferdig patinert, så jeg har kun vasket den.

Hvor den skal få sin plass er usikkert, hvertfall ikke inne.

Mulig et "morra- kaffebord" på verandaen?

Jeg får tenke på det i påsken, så får bilder komme etterhvert.